Bli med til et lite surfeparadis med sveiende palmer og heftige bølger – men pass på lommeboka og husk solkrem; vi har nemlig landet i Mexico.
Foto: © CPTM: Photo / Ricardo Espinosa-reo
Mexico City er en spennende by å gå seg bort i. Minutter etter at vi har forlatt hotellet, havner fotografen og jeg midt på en markedsplass hvor selgere sittende på tepper tilbyr alt fra smykker til gummisugekopper. Unge menn med hvite skjorter, glatt sveis og store gullsmykker passerer oss med hurtig gange, i stor kontrast til tiggerne som rasler beskjedent med blikkboksene langs husveggene.
Kontrastene blir ikke færre når vi betrakter arkitekturen rundt oss; her står de lekreste høyblokker med speilblanke fasader og falleferdige bygninger nærmest vegg-i-vegg.
Den brutale virkeligheten
Politi, turistpoliti og private sikkerhetsvakter står ved hvert gatehjørne, med våpende i ulike størrelser hengende i beltet. Hensikten er sikkert å spre trygghet, men en såpass stor mengde unge gutter med våpen har mer eller mindre motsatt virkning på en noe naiv turist fra fredelige Norge …
Under taxiturene låser sjåføren dørene for å hindre ranere i å åpne dem og rappe baggene våre når vi stanser i lyskryss. Når vi stopper på rødt lys, ser vi derimot unge gutter løpe i sikk-sakk gjennom den uoversiktlige trafikken med vaskekluter i hendene, og et håp om å tjene noen kroner på å vaske fronruter.
Politi, turistpoliti og private sikkerhetsvakter står ved hvert gatehjørne
Vi ankommer Puerto Escondido
Et døgn senere, bestemmer vi oss for å utforske Mexicos østkyst. Etter et kort opphold i Acapulco, (som jeg hopper galant over ettersom jeg ikke har noe pent å skrive om byen – som i tillegg ligger på vekselsvis første og andreplass over de farligeste byene i verden), fortsetter bussturen åtte timer sørover langs kysten. Vi hopper av i Puerto Escondido og bestemmer oss for å leie et rom i området rundt Playa Zicatela, som med sine palmer, enkle hus og rolige atmosfære skal være den hyggeligste delen av byen. I hvert fall var det en tilfeldig person på bussen som fortalte oss det …
Fotografen og jeg leier et stort rom med stråtak, bad, hengekøye tvers over rommet, og to vanlige senger. Rett utefor døren lokker svømmebassenget, og over gaten slår Stillehavet innover stranden.
OBS! Senere får vi høre at stranden er svært populær blant erfarne. surfere, men at understrømmene gjør det farlig for vanlig badende.
“Jeg surfer hver dag”
Det er varmen som trekker de fleste turistene til denne lille byen. En kveld blir jeg sittende på stranden og se utover det uendelige Stillehavet. Et lite stykke utenfor strandkanten reiser havet seg opp i en enorm bølge, som en blå, skinnene vegg. Den vokser og vokser, og akkurat idet jeg tror den ikke kan bli større, hever den seg litt til. Så velten den fremover og lander på stranden med et brak, mens hvit skum står til himmels.
Jeg tar en prat med Alejandro “Alex” Dela Toore (23), som sklir bortover disse mektige bølgene timevis hver dag.
– Hver dag surfer jeg fra klokken syv til ti. Så spiser jeg frokost, og sjekker damer med venner, forteller han. – Det er bedre å sjekker damer på formiddagen, for da er de ikke så fulle og ekle. Jeg liker at de er freshe og klare i hodet. Vi meksikanske gutter er kjent for å være varme, og europeiske jenter sier at vi er veldig romantiske. Jeg pleier å være myk, og sier det rett ut dersom jeg synes en jente har pen kropp. Hva jeg forventer at de skal svare? Noen ganger “takk”, andre ganger at jeg er en syk jævel, ler han.
– Jeg synes det er synd at det har kommet en del dop hit. Men jeg har sett at det er mye dop der du kommer fra også. Mitt inntrykk er at ungdom i Europa lever litt for fort. De fester hardt og er så frie i hodet at de lett kan gå seg bort …
Mitt inntrykk er at ungdom i Europa lever litt for fort.
Oaxaca – vi finner det “ekte” Mexico
Etter et avslappende opphold i paradisaktige Puerto Escondido, bestemmer vi oss for å fortsette reisen til Oaxaca.
Etter å ha vridd meg frem og tilbake i et vondt sete i åtte timer, mens bussen mer eller mindre spratt bortover det noen hadde vært optimistiske nok til å definere som “vei” i kartboken vår, er vi endelig fremme i Oaxaca – og her møter vi det vi egentlig forventet å finne i Mexico. Lave hus (grunnet jordskjelvfare) dekket med fargerik kalkpuss. Rolig, vennlig atmosfære. Små, koselige kafee og bilfrie gater. Langs fortauene frister små bord med smykker i all verdens farger, flettede kurver og håndvevde tepper. Vi går forbi unge mennesker som sitter i trapper og flørter og skravler, og kjøper små flasker med tequilla og mark.
Tilbake til fortiden
Ingen tur til Mexico er komplett uten et besøk i gamle ruiner. 20 minutter og 40 pesos senere befinner vi oss 1900 meter over havet, ved inngangen til Monte Alban. Her oppe bodde den opprinnelige befolkningen i Oaxaca. Vi betaler en ung arkeologstudent rundt 150 pesos for å ta oss med rundt og fortelle spennende historier fra området.
Vi presser oss gjennom en halvveis gjengrodd sti, slår ihjel et titalls insekter, og klatrer opp store trappetrinn hogget ut av stein. Foran oss stiger den 2500 år gamle, hellige byen sakte frem. Enorme ruiner reiser seg rundt den store, flate markedsplassen. I bakgrunnen står oransjebrune fjell som stolte kulisser. Det er utrolig vakkert, og byggverk slår nesten pusten ut av oss. Her foregikk seremonier og ofringer for flere tusen år siden. Guiden viser oss gressbanen, som er gravd et par meter ned i bakken Den tjente som arena for et viktig ballspill, hvor vinneren fikk den tvilsomme æren av å bli slaktet til ære for en av gudene …
Rituell gatedans i storbyen
Vemodige må vi innse at reisen nærmer seg slutten. I Norge venter jobb, studier, stress og ansvar. Reisens siste busstur tar oss tilbake til Mexico City.
Den siste kvelden rusler vi rundt i sentrum. Mellom store kontorbygg oppdager vi plutselig en gruppe mennesker som danser i sirkel, kledd i det vi nordmenn gjerne kaller “indianerklær”. Midt i ringen ligger et lass med frukt, og bakerst står tre menn og hamrer på hver sin tromme. En ung gutt med langt, svart hår, olabukse og noen fjær med bjeller festet til bena, beveger seg frem og tilbake med samme rytmiske bevegelser som de andre. Et horn trekkes frem, og lyden fra denne blander seg med rop mot himmelen. Fascinert blir vi stående og betrakte ritualet, som holder på til langt på natt.
Drømmene har blitt til minner
Og med denne dansen er reisen vår avsluttet. Drømmene vi hadde i ryggsekken da vi lettet fra Gardermoen for flere uker siden, er byttet ut med historier og minner.
Og masse sovernierer vi ble lurt til å betale tredobbel pris for.
[:]
