Fototur i Siem Reap, del 2: En landby på stylter

Rundt tre millioner mennesker bor i landsbyer rundt Sørøst-Asias største ferskvannsinnsjø, Tonle Sap. Livsstilen her kunne nesten ikke vært mer ulik den vi er vant med fra Norge.

Jeg er fortsatt full av inntrykk etter besøket ved Rolous Marked idet sjåføren kjører inn på en stor, hullete parkeringsplass. Bilhjulene får rød, tørr jord til å virvle opp i luften, og jeg tar en stor slurk av vannflasken jeg fikk utdelt tidligere på dagen for å forberede meg på heten som venter utenfor bildøren.

Det er Laurent fra Ankor Photography Tours som har tatt meg med til elveløpet som leder til innsjøen Tonle Sap. Langs denne elvene har rundt 3000 mennesker har skapt seg et eget samfunn hvor fiske er viktigste nærings- og inntektskilde, og hvor de på grunn av innsjøens varierende vannstand bor i hus på stylter så høye som ti meter.

– De fleste turistene drar til Chong Khneas, forteller Laurent, og henviser til landsbyen som ligger nærmere Siem Reap. – Derfor er dette området mye mer interessant, det blir en helt annen stemning.

Politistasjon på stylter

Innsjøen Tonle Sap er av enorm betydning for hele Kambodjas befolkning. Fisk herfra dekker en stor del av landets matbehov, og de våte markene rundt er viktig jordbruksareal.

– Det er ikke tilfeldig at Khmer-riket valgte å bygge Ankor-templene sine i nærheten av sjøen, selv om det innebar at de måtte frakte ufattelige mengder med stein fra fjellene ved Phnom Kulen langt unna, forklarer Laurent.

Vi går ombord i trebåten som skal frakte oss nedover elven. I liket med de tilsvarende båtene som ligger langs elvebredden er også denne fargeglad, men malingen har begynt å flasse av de fleste steder.

Et stykke ned den brune elven dukker det første trehuset på stylter opp. Det er landsbyens politistasjon, forklarer Laurent.

Nå erfarer jeg at tidspunktet jeg valgte for denne fototuren kanskje ikke er det beste. Klokken er rundt ti, solen står allerede høyt på himmelen og gjør det vanskelig å ta gode bilder. Laurent er enig.

– Tidlig på dagen og litt utpå ettermiddagen er best, roper han for å overdøve dunkingen fra båtmotoren.

 

Friske blomster på slitte fasader

Synet av en hel landsby bygd på tynne stylter er surrealistisk. Fattigdommen er også tydelig. Her er verken dører og vinduer, og heller ikke hele vegger, en selvfølge. Likevel er flere av fasadene vakkert pyntet med friske blomster.

Vi passerer fiskebåter og båter fullastet av varer som skal fraktes et bestemt mål av en kvinne og barna hennes. Alle vi passerer er kledd i fargerikt stoff fra topp til tå, gjerne med en solhatt eller det tradisjonelle skjerfet Krama knyttet rundt hodet i tillegg.

Oppe på en av verandaene foran en åpen stue, står en ung gutt og vasker seg med vann fra en bøtte. Matvarer dingler i poser fra plankene, klær henger til tørk på tråder strukket mellom pålene. Og rundt omkring på åpne treplattinger ligger menn og kvinner og slapper av i skyggen.

Utdannelse gir håp

Det første som møter oss når vi går i land, er en lang hovedgate av rød jord med hus på begge sider. Foran en strandet trebåt spiller en gruppe barn fotball. Bakken er full av plast og annen søppel, jeg tipper det ligger igjen fra forrige gang vannet  trakk seg tilbake.

– Her lærer ingen at plast ikke brytes ned. Ingen har fortstalt dem konsekvensene av forurensning, sukker Laurent.

Men det er håp. Litt lenger ned i gaten går vi forbi en liten skole. I hvert fall er ti trebenker og en tavle plasser på jorden under et av husene. I følge timeplanen som festet på en av plankene, har elevene pause akkurat nå. Notatene på tavlen røper at de er i ferd med å lære engelsk.

I trekano gjennom skogen

Vi trekker oss tilbake til båten, og en kort tur senere  er landsbyen skiftet ut med tropisk mangroveskog. Høye, majestetiske trær strekker seg opp av det gule vannet, og sollyset som slipper gjennom bladene danner et vakkert lysspill på overflaten.

Vi forlater trebåten vår og går ombord i en liten trekano med flettet stråmatte som underlag. Her blir vi sittende mens en kvinne padler oss rolig gjennom skogen. Nå er vi ikke lenger de eneste turistene. Rundt oss padles rundt ti-tjue andre vestlige og asiatiske besøkende rundt, og det hele minner meg et kort øyeblikk om gondol-turene i Venezia. Det som dessverre trekker opplevelsen ned, er når kvinnen padler oss bort til en annen kano hvor en jente selger vann og godteri, og selv etter at jeg har kjøpt en flaske (som jeg egentlig ikke trengte),  presser videre på at jeg skal kjøpe sukkertøy til kvinnen som padler.

Høye, majestetiske trær strekker seg opp av det gule vannet, og sollyset som slipper gjennom bladene danner et vakkert lysspill på overflaten.

Laurent presiserer at landsbyene i området ikke har tannlege, og at dårlig tannhelse er et stort problem. Derfor skal man ikke kjøpe godteri til verken voksne eller barn. Etter å ha forsikret kvinnen om at, ja,  hun skal få tips, padler hun likevel motvillig videre, uten godteri. Deretter stanser hun ved en busk med velduftene, hvite blomster, plukker en bukett og rekker meg. Igjen må jeg forsikre henne om at hun skal få tips. Når jeg etter turen gir henne tips etter anbefaling fra Laurent setter hun likevel opp en trist mine.

– De er opplært til å forsøke å gi deg dårlig samvittighet, forklarer Laurent. – Du må ikke ta deg nær av det.

En uforglemmelig dag

Nesten seks timer etter at de hentet meg, svinger sjåføren igjen opp foran hotellet mitt. Etter å ha tilbragt en halv dag ute på landsbygda, virker kaotiske Siem Reap plutselig mye mer moderne enn da jeg dro. Jeg er nesten stum av alle inntrykkene, dagen har helt klart levd til forventningene. Uten Laurent hadde jeg aldri opplevd denne siden av Kambodsja. Han ordnet alt det praktiske underveis, og ikke minst var det behagelig å endelig kunne føler en lengre samtale på engelsk og få svar på fler av spørsmålene som hadde samlet seg opp.

Bortsett fra å lære å bruke riktige innstillinger på kameraet lærte jeg ikke så mye nytt om fotografering, men det var likevel en utrolig morsom opplevelse å bevege meg rundt sammen med Laurent og ta bilder.

– For å lære folk om komposisjon trenger jeg mer tid enn én dag, forklarer han.

Hadde det ikke vært for at han skal reise på ferie dagen etter, ville jeg vurdert å ha booket ny fototur til Ankor-templene – i hovedsak for å få hjelp til å komme bort fra de store turistmassene.

Før vi tar farvel avslører han likevel noen tips om hvor man bør stå for å få med seg soloppgangen- og nedgangen i Ankor templene uten å stå blant hundrevis av andre turister. Men det må jeg naturligvis love å ikke røpe …

Les første del her:
“Vi er de eneste hvite og foran oss ligger døde slanger”.

[:]