Høye champagneglass, hvit duk, fem retters middag og friske blomster. Nei, du er ikke på en eksklusiv restaurant, men ti tusen meter over bakken på Thai Airways’ business class.
Det klirrer i “sølv”bestikk og porselenstallerkener. Jeg har allerede spist meg gjennom kylling satay-spyd, reker med tomatsalat, biff med ferske grønnsaker og ostetallerken. Nå skynder jeg meg å tømme hvitvinsglasset før desserten kommer. Egentlig hadde jeg ikke lyst på vin kl 12.30, men det føltes jo feil å be om vann første gang man sitter på på business class.
Forsøket mitt på å se film har jevnlig blitt avbrutt av flyverter med varme kluter, champagne, peanøtter, flere kluter, en flaske Imsdal, forrett, ny forret, hovedrett, og nå: et digert sjokoladekakestykke servert på porselenstallerken og rykene grønn te. Men jeg klager ikke. Og tar i mot en ny, varm klut.
Hvordan havne på business class – i virkeligheten …
Det skyldes mange tilfeldigheter, en dyr tabbe – men også en dose flaks – at jeg sitter her i det dype, brede setet, minst en meter unna nærmeste passasjer. Jeg hadde tidligere aldri flydd business class, og hadde ikke tenkt å prioritere det denne gangen heller. Men iblant går ikke alt som planlagt, og nå sitter jeg altså her likevel, men dyne på fanget og bena strukket ut på hyllen foran meg, og tenker at jeg ikke må sovne – her skal det fås mest mulig valuta for pengene!
Tidligere har jeg lest flere artikler for hvordan man kan øke sjansen for å bli oppgradert til business class. Det har aldri fungert for meg. Det som skulle til, var mer eller mindre å punge ut 16.000 kroner … Men det skal jeg ikke tenke på nå!
Observasjoner fra “foran forhenget”
Plassen min tilsvarer omtrent tre økonomiplasser. På bordet til venstre for meg lyser ti knapper; de justerer lyset og det elektriske setet. Jeg kjører setet frem og tilbake, og lener det bakover og opp igjen. Mest for moro skyld. Det er tross alt ikke veldig artig å sitte 10,5 timer på et fly helt alene – business class eller ikke …
Jeg teller 24 seter i kabinen. Seks rader med fire seter på hver. Selv sitter jeg bakerst, på rad 17.
Håpet mitt om kanskje å møte noen kjekke, single “business men” forsvant allerede før take off, da jeg kikket rundt på medpassasjererne og oppdaget at gjennomsnittsalderen på business class må være godt over femti. Jeg blir lettet idet jeg oppdager at det er over 100 filmer i underholdningssystemet.
Jeg kjører setet frem og tilbake, og lener det bakover og opp igjen.
Skjermen foran meg er som en liten flatskjerm-tv. Jeg tipper 13 tommer. Noen prøver å kontakte meg på chatten. Det er sete 56K. Jeg godkjenner, men de legger på. Istedet tar jeg meg en tur på toalettet og lukter på de ulike parfymene for herrer og kvinner, og de friske blomstene. Ved siden av vasken ligger små, sammenrullete håndklær til å tørke hendene med.
“Gratis” toalettmappe
Først idet jeg kommer tilbake til setet mitt, oppdager jeg den fullt utstyrte toalettmappen som ligger og venter i et siderom. Mens det på økonomiklasse ikke lenger deles ut verken sovemaske, sokker, tannbørste, øreplugger eller lignende – får man altså på business class en egen toalettmappe i semsket “skinn” med følgende innhold:
- sammenleggbar børste
- sovemaske
- øreplugger
- tannbørste
- tannpasta
- munnvann
- leppepomade
- body lotion
- sokker
Mens jeg sitter og pakker ut den nye toalettmappen min, legger jeg merke til det for andre gang: Fylles kabinen med en svak blomsterduft? Jeg er rimelig sikker.
Selv luften på business class skal ose av luksus.
Det ligger ingen flere overraskelser og venter rundt setet mitt. Etter å ha sett et par TV-serier, skrur jeg av skjermen for å slappe av. Og da går det opp for meg: Stillheten. Roen som følger med når du kun deler kabin med 23 personer over 40-50 år, fremfor rundt 100 personer (inkludert de obligatoriske spebarna med kolikk). Fantastisk. Et øyeblikk tenker at jeg det nesten er verdt de 16.000,- kronene. Nesten.
Etter å ha prøvd de fleste knappene på bordet ved siden av meg, får jeg kjørt setet ned i liggende posisjon. Jeg vrikker hodet på plass oppå puten, strekker bena helt ut og trekker dynen godt over meg. Tenker at dette ikke kan bli bedre. Men da kjenner jeg det. Den nest siste knappen som jeg trykket på uten å vite hva var. Den skrudde på massasjefunksjsonen i setet.
Ok, jeg innrømmer det. Jeg er nyforelsket.
I business class.
Elsk-hat-forhold
Jeg går av flyet som en av de første passasjerene, mer avslappet enn noen gang etter en ti timers reise.
Selv om jeg skal være den første til å innrømme at det var en fantstisk opplevelse og at jeg gjerne flyr business class resten av livet, er jeg usikker på hvor komfortabel jeg innerst inne er med et så tydelig klasseskille. Ja, verden er og vil alltid være forskjellig for folk med og uten mye penger. Det er derfor vi har hostell og hotell. Forskjellen er kanskje bare at folk som må ta til takke med hostell, ikke behøver å gå gjennom luksushotellets marmorbelagte, enorme resepsjon før de kommer til sitt eget, trange rom. Personlig nøt jeg på ingen måte å sitte i setet mitt mens passasjerene med økonomibillett gikk forbi med drømmende blikk og kommenterte hvor mye heller de skulle sitter her. Det var heller ganske kleint. For jeg vet hvordan det er å være dem – og jeg vet at neste gang ER jeg en av dem.
Easy come, easy go…
Allerede etter en halvtime i Bangkok blir jeg uansett revet ned på jorden igjen. Det er tre timer til mitt neste innenriksfly til Chiang Mai går, også dette med Thai Airways. Siden jeg har ankommet med business class (eller Royal Silk, som det egentlig heter), spør jeg pent om det er mulig å vente i Thai Airways sin lounge. Men det kan jeg bare glemme – der får jeg kun komme inn hvis billetten min til Chiang Mai også er business class.
Det blir tre timers søvn liggende strakt ut over fire seter i nærmeste gate.
Det er til gjengjeld helt gratis.
[:]
