Etter å ha lest meg opp på dystre fakta om sikkerhet, dødsstatistikk, trafikk og veier i Kambodsja, valgte vi å reise med Giant Ibis Nightbus til Phnom Penh. Det ble en opplevelse utenom det vanlige!
Da jeg booket billettene på nettet noen dager i forveien var avgangen rundt midnatt allerede utsolgt, så venninnen min og jeg endte opp på bussen som rullet ut fra Siem Reap klokken 22.30. Det var tydeligvis attraktivt å reise så sent som mulig på kvelden, slik at sjansen for å sove seg gjennom mesteparten av turen var størst …
På tross av at Giant Ibis som de fleste andre busselskap i Kambodsje ikke har sikkerhetsbelte i bussene, fremsto de som det klart tryggeste alternativet da jeg sjekket ulike reisealternativer mellom Siem Reap og Phnom Penh. Båtene som trafikkerer elven mellom de to byene ble flere steder omtalt som flytende kister, og selv om trafikken i Kambodsja ikke er det tryggeste stedet å befinne seg er man tross alt bedre stilt i en stor buss enn i en liten privatbil. Giant Ibis skal ha et system som gjør at sjåførene ikke kan bryte fartsgrensene, og de har alltid to sjåfører med på samme tur som skifter på å kjøre.
I dobbeltseng på buss
Nattbussen har ingen vanlige seter, men fem rader med to etasjes senger(!). Dobbeltsenger på venstre side av midtganger, og enkeltsenger for dem som reiser alene på høyresiden. Sengene består av en madrass, samt pute og et teppe som vi unngikk å bruke da vi tvilte på var vasket på en god stund. Vi var derfor glade vi hadde med egne sarong og sjal som vi både pakket rundt putene og brukte som teppe. Alle fikk utdelt en liten flaske vann ved avreise, men det gjaldt å ikke drikke for mye før den seks timer lange turen, bussens toalett var nemlig ute av stand …
Det er små fordeler og ulemper både ved å ligge i øvre og nedre seng. Vi lå i en nedre dobbeltseng, som var helt OK. Beste sted er midt i bussen, da unngår du støyen både foran hos sjåførene og toalettet bak (dersom dette fungerer.) Siden alle må ta av seg skoene fremst i bussen, var midtgangen forholdsvis ren.
Etter å småsovet i rundt to og en halv time, våknet vi av at bussen sto stille på en delvis øde parkeringsplass. Ingen visste hvor lenge vi skulle bli stående, eller hvor vi befant oss. Venninnen min og jeg gikk ut i dem bekmørke natten og spurte en gruppe menn i nærheten som vi antok tilhørte busselskapet, om det var et toalett i nærheten. En av dem geleidet oss gjennom et gittergjerde, videre gjennom en tom, mørklagt uterestaurant og over et industriaktig område. Idet jeg tenker at dette minner mistenkelig mye om en filmscene rett våpnene kommer frem, ser jeg en gruppe passasjerer jeg kjenner igjen fra bussen stå i kø foran boden som viser seg å være eneste tilgjengelige toalettet. Som forventet var dette ikke et vestlig toalett, men et hull i bakken med plass til føttene på hver side. (Husk å ha med eget toalettpapir over alt i Kambodsja!)
Alene og øde midt på natten
Bekymret for at bussen skulle kjøre fra oss, skyndte vi oss tilbake så fort vi var ferdige. Det skulle vise seg å ikke være nødvendig. Bussen ble stående halvannen time til på parkeringsplassen, med motoren i gang og med vidåpne dører. Sjåførene visste ingen hvor var. En tysk jente og vennen hennes sto ved inngangen og uttrykte bekymring over at en gruppe noe tvilsomme personer lusket rundt på parkeringplassen, hvor vår buss nå sto med åpen dør og ingen som passet på.
Lettelsen var stor da sjåførene endelig kom tilbake, og et kvarter senere rullet bussen tilbake ut på veien igjen. Venninnen min og jeg ble sittende og se ut på lyset fra bilene som kom kjørende mot oss, ofte i samme kjørefelt. Etter bare noen minutter sier venninnen min akkurat det samme som jeg tenker: «Kanskje det er best å legge seg ned og ikke se ut av vinduene …»
Heldigvis sov vi godt resten av natten, og våknet først da den ene sjåføren deklarerte at vi var ankommet Phnom Penh. Trygge og i live. Hurra!
Rømme fra tuk-tuk-sjåfører
Utenfor bussen ble vi raskt omringet av intense tuk-tuk-sjåfører, som overhodet ikke var interessert i å ta nei for et nei. Vi grep koffertene våre, presset oss forbi og rømte inn i et flott hotell vegg i vegg med holdeplassen, De Art Hotel & Restaurant. Å komme inn i fredelige, fine omgivelser med toaletter med vask og såpe var en enorm lettelse.
Fornøyde slo vi oss ned i restauranten, bestilte en deilig frokost, koblet oss på WiFi-en og gjorde oss klare for nok en dag i uforutsigbare Kambodsja.
Nå ventet en ukes opphold i Sihanoukville, som du kan lese mer om her.
[:]
