(Sponset samarbeid) Etter å ha svevd som en superhelt på vind i 170 kilometer i timen, er det vanskelig å lande – både mentalt og fysisk. Nå tar både turister, profesjonelle fallskjermhoppere, arabiske kronprinser og nitti år gamle bestemødre turen til vindtunnelen på Voss!
Ettersom fallskjermhopping er uaktuelt med min absurde høydeskrekk, har jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve å sveve fritt i luften. Så fant jeg brosjyren om Vossvind. Den lå i resepsjonen på hotellet og fortalte om unike opplevelser i en vindtunnel med markedets mest avanserte system og beste luftkvalitet. Det tok to sekunder å innse at jeg ikke kunne forlate Voss uten å ha forsøkt.
Fra høydeskrekk til hvilepuls
Vindtunnelens beliggenhet kunne nesten ikke vært mer passende. Det trettiseks meter høye bygget ligger omkranset av dramatiske fjell i ekstremsportbyen Voss, rundt to timer utenfor Bergen. Her kan hvem som helst bli løftet til værs av ren vindkraft og suse rundt som selveste Super(wo)man.
Etter å ha blitt tatt imot i det lyse, moderne resepsjonsområdet går jeg nysgjerrig bort til selve vindtunnelen midt i lokalet. Stående foran glassveggen kjenner jeg høydeskrekken brått våkne til live. Det er tolv meter ned til bladene som styrer vinden, og rundt atten meter opp til taket. «Gulvet» består av kraftig stålnetting som resepsjonisten forsikrer meg om at skal være sterk nok til å holde en bil.
Samtidig som jeg lurer på om dette var et lurt valg for en person som blir svimmel av å klatre tre meter opp en stige, kribler forventningen og spenningen i kroppen.
– Alle er litt nervøse med en gang, men etter første runde går det over og alt blir bare gøy, lover instruktør Marius Sotberg, som selv har tilbakelagt «noen tusen timer» i vindtunnelen. – Min jobb er å få deg til å slappe av. Jo mer avslappet du er, desto bedre flyr du.
Klar, ferdig …
Jeg får utdelt en dress, et par joggesko, beskyttelsesbriller, hjelm, ørepropper – og hårstrikker.
– Hvis du ikke fester håret i en stram flette, kommer du til å gå ut herfra med dreads, hinter Marius.
Etter å ha lagd noe som i hvert fall ligner en flette, skiftet i garderoben og fått en effektiv, men grundig briefing, er det på tide å bokstavlig talt hoppe i det.
Marius og jeg går gjennom to skyvedører med et lite rom mellom. Dette slusesystemet hindrer vindtunellen i å suge inn stoler, lamper og alt annet som befinner seg utenfor. I tillegg reduseres støynivået i lokalet, og luftkvaliteten i tunellen bedres. Til slutt kommer vi til venterommet, også kalt anti-chamberet, hvor lufttrykket er det samme som i tunnelen. Jeg strammer beskyttelsesbrillene og låser hjelmen under haken.
Hurra, jeg er Superwoman!
Stående i åpningen inn til vindtunnelen kjenner jeg hjertet banke litt ekstra. Driveren i kontrollrommet øker motorkraften, og det bråker som i et fly under take off. Jeg bøyer knærne og strekker hendene opp foran meg slik instruktøren viste tidligere. Men selv om jeg gleder meg, hindrer instinktet meg i å kaste meg rett inn i vind med en fart på 150 kilometer i timen. Marius legger en hånd på hoften og skulderen min, og et lite dytt senere svever jeg i luften.
For aller første gang har ikke kroppen kontakt med bakken eller noe som helst annet. Jeg kjenner vinden rive i ansiktet og kinnene som trekkes oppover.
Grunnet det høye støynivået må Marius gjøre tegn med hånden når jeg skal rette ut armene og bøye knærne mer. Hendene hans er aldri langt unna mine, noe som føles betryggende. Når han passer på kan jeg jo forhåpentligvis ikke plutselig forsvinne atten meter opp i taket …
Lite kontroll og mye sikkel
Vipps, så er første to minutters runde over. Jeg bestemmer meg for at neste rundet skal bli bedre.
– Hvis du ser ned, vil du sveve oppover. Ser du oppover, vil du synke nedover, minner Marius om.
Under andre runde merker jeg faktisk en ørlite forbedring. Selv om jeg ikke klarer å hindre vinden i å styre meg inn mot glassveggene når jeg helst vil holde meg i midten, kan jeg i hvert fall såvidt begynne å kjenne hvordan retningen påvirkes når jeg bøyer og strekker ut knærne. Men kontroll over flyvingen kan jeg overhodet ikke skryte av å ha. Det krever nok betydelig mer trening enn tre ganger to minutter.
Rommet jeg svever i er bare en liten del av vindtunnelen, som består av to sammenkoblede bygg. Servicebygget hvor vi befinner oss, og et tretti meter høyt tårn hvor motoren er plassert. Motoren inneholder fire turbiner med intet mindre enn fire hundre og tjue hestekrefter hver, som alle blåser vind nedover. Vinden ledes gjennom en kjellergang, og videre opp i den smale tunellen hvor jeg nå svever rundt.
Marius slipper taket i meg noen sekunder av gangen, og jeg smiler av følelsen av å sveve fritt. Men idet jeg åpner munnen dras spytt utover kinnet, så jeg skjønner fort at det lønner seg å holde følelsene inne …
Som en Hollywood-film
På slutten av tredje runde økes vindkraften, og jeg svever litt høyere oppe i luften. Så gir Marius tegn til driveren, og vindkraften økes ytterligere til 170 kilometer i timen. Mens han holder et godt tak i meg slynges vi metervis opp i luften. Så faller vi kontrollert ned mot nettet, før vi suser opp igjen. Selv mens jeg opplever det, klarer jeg ikke forstå at det faktisk er mulig.
Da tredje og siste runde er over, blir jeg sittende på benken i anti-chamberet og se på mens Marius går tilbake inn i tunellen. Med en vindstyrke på rundt 300 km/t forsvinner han 14 meter opp i luften, hvor han svever rundt som en superhelt i en Hollywood-film. Bevegelsene er kontrollerte og elegante, som om luften er hans naturlige element. Imponert følger jeg med mens Marius gjør salto, ligger strakt ut, og stuper nedover med hodet først. Til slutt bokstavlig talt flyr han ut av døren med hendene strukket ut foran seg, og lander på beina.
Wow.
Sikkerhet kommer først
Så er det over. Jeg klarer ikke la være å glise mens jeg tørker sikkel fra neseveggen i smug. Adrenalin pumper gjennom kroppen og det suser i hodet.
– Så, helt ærlig, hvordan var jeg? spør jeg lattermildt, vel vitende om at jeg var like elegant og stødig som en baby i ferd med å ta sine første skritt.
– Faktisk litt over gjennomsnittet, svarer Marius, og jeg jubler tilfreds inni meg. – Ellers hadde jeg ikke latt deg sveve fritt såpass lenge. Jeg ville gi deg en god opplevelse, men her kommer sikkerhet alltid først. Jeg kan jo ikke slippe deg uten at jeg vet at jeg får tak i deg igjen!
Alle kan fly
Det er lett å forstå hvorfor Vossvind tiltrekke seg rundt ti tusen besøkende i året, allerede etter kun fem års drift. I høysesongen om sommeren er det nødvendig å bestille time god tid i forveien.
– Hvem kommer hit? lurer jeg.
– Alle! svarer Marius umiddelbart. – Vi har besøkende mellom fem og nitti år. Eneste krav er at du er over fem år og veier maks 120 kilo.
Til nå har tilbudet blitt benyttet av hele familier, folk som er delvis lamme, noen som har amputert et lem, og blinde. Selv kronprinsen av Dubai har vært innom for å fly. I tillegg er vindtunnelen populær blant profesjonelle fallskjermhoppere fra hele landet.
Er det verdt pengene?
De totalt seks minuttene fordelt på tre runder som jeg tilbragte i vindtunnelen, tilsvarer en mediumpakke til kr 1475,–.
En grunnpakke på tre minutter fordelt på to runder koster kr 765,–, mens den største pakken på ti minutter fordelt på fem runder ligger på 2190,–.
For meg var mediumpakken et godt valg. Med kun to runder hadde jeg ikke rukket å oppleve (den riktignok beskjedne) fremgangen i tredje runde, mens jeg etter ti minutter nok vært så sliten at jeg ikke ville fått maksimalt utbytte av de siste rundene.
Marius er enig:
– Du får mest valuta for pengene med en mediumpakke. Den første runden får du litt sjokk fordi alt er nytt, men så får du noen minutter på benken. Neste runde går litt bedre, og under den tredje og siste runden kan du fly helt selv.
Så, er det verdt prisen? Jeg synes absolutt det. Å fly i en vindtunnel er ulikt alt annet jeg har opplevd, og noe jeg ikke vil glemme med det første. En jakke eller bukse til samme beløp kunne aldri gitt meg samme glede eller adrenalinkick.
De ansatte hos Vossvind var svært profesjonelle og sørget for at jeg hele tiden følte meg godt i varetatt, noe som bidro til å heve helhetsopplevelsen
Vinddansen
Idet jeg er i ferd med å forlate Vossvind, har to profesjonelle utøvere gått inn i vindtunnelen. Snart svever de synkront rundt i kontrollerte sirkler. Det ser ut som en slags vakker vinddans.
Jeg åpner døren og går ut i den kjølige høstdagen med sviende nese og røde merker etter de stramme beskyttelsesbrillene i ansiktet. Og klarer fortsatt ikke å slutte å smile.
Under arbeidet med denne artikkelen har jeg samarbeidet med Vossvind. De har ikke på noen måte diktert innholdet, eller på noen annen måte påvirket verken tekst eller bilder. Alle meninger er mine egne.
[:]
